Kakelandet Lykkelille – et eventyr

Det var en gang et land hvor alle var lykkelige. Så lykkelige at landet faktisk bare het Lykkelille. At det var verdens beste land var det ikke bare de som bodde der som var enige om, alle som engang hadde hørt om landet visste det. Grunnen til det forstår du nok fort når du hører hva de spiste i dette landet. Kaker! De spiste bare kaker. Deilige søte kaker. Hele tiden.

Du kan sikkert tenke deg hvor snille og blide alle i dette landet ble når alle fikk kake hele tiden. Det var for eksempel ingen som sa slemme ting til hverandre. Så unødvendig var det å si slemme ting i kakelandet at det liksågodt var gjort ulovlig å si slemme ting.

Illustrasjonsfoto: Slik var det også i Lykkelille, alle var blide og glade for kake. Hver dag var en fest.



I tillegg til at det var ulovlig å si noe slemt, så var også folkene i landet selv veldig påpasselige med å slå ned på enhver som av og til sa noe som kunne tenkes å ødelegge idyllen i landet. Du vet, det var jo alltids noen som kanskje ikke hadde fått kake selv en dag, eller noen som mente de ikke hadde fått nok kake. Eller noen som synes at noen andre tok for mye kake uten å ha gjort noe for det.

Straffen da, for dem som sa noe feil eller slemt, kan du nok tenke deg også. Ingen kake på dem på en stund. Ihvertfall ikke før man hadde sagt unnskyld og rettet opp sine feil. Det var egentlig et ganske humant og godt straffesystem, men svært effektivt, og egentlig akkurat som man kunne forvente i verdens beste land.

Illustrasjonsfoto: Det var røde kaker i Lykkelille også.


Et eksempel på hvordan dette systemet virket var tilfellet Harald. I det som i ettertid kan se ut til å ha vært for han, en slags forlenget russetid, lykkes han i å infiltrere den største propagandakanalen i landet. Han gikk der under radaren i flere år med ulike humoristiske konsepter, trolig bare for å bygge seg opp tillit innad i systemet. Helt til han brått og nådeløst slo til, og seriøst prøvde å hjernevaske folket i Lykkelille gjennom tv-ruta. Det gjorde han ganske enkelt ved å vise Lykkelille sett fra utsiden.

Det ble jo rart for mange å se seg selv fra utsiden, og mange nye spørsmål dukket også opp i hodene til folk i Lykkelille. Det ble jo såklart bråk av dette. Som straff måtte Harald da gjennom mange og lange år uten kake. Etter det, før han igjen fullt ut kunne erklæres 100% trygg, måtte han få fremført 1000 ganger i en lang Powerpoint-presentasjon at Lykkelille egentlig var verdens beste land, og at han nok hadde tenkt feil da han sist var på skjermen.

Det var rett og slett vidunderlig å leve i dette landet. Man trengte heller ikke å arbeide i landet. I stedet for arbeid og produksjon, som i andre land, så kunne man snakke. Alle var jo så flinke til å snakke i dette landet. Så flinke var de til det, og så godt likte folk å høre snakk, at man kunne leve godt bare av det å snakke alene. Så godt og lett gikk faktisk praten, og så lønnsomt var det blitt å snakke, dersom man sa de rette tingene, at man etterhvert seriøst også begynte å snakke om å legge ned siste rest av både matproduksjon og oljeproduksjon i landet.
Mat og olje er jo gammeldags, vi trenger det jo egentlig ikke var omkvedet. Nok av andre ting vi kan gjøre, sa noen, vi kan vel heller snakke mer sammen, og passe på hverandre bedre, slik at ingen sier noe galt. Da blir verden bedre for alle, og kake har vi jo sikkert nok av i vår levetid uansett. Kanskje været blir bedre også var det noen som sa. Ja, hvem vet, sa mange.

Illustrasjonsfoto: Det var sikkert vindmølle-prosjekt kaker, som her.

Dersom du var ekstra flink til å si fine ting kunne du også få gå på møter og snakke enda mer og til enda flere. På møtene ble det såklart servert kaker. Der var det alltid svære bord med kaker av alle slag.
Der kunne man treffe andre, og bli venner med andre som også var glad i kaker og som likte å si fine ting. Man kunne også få vite om andre møter hvor det var enda mer snakk, og enda flere kaker å spise.
Så lenge man ikke sa noe feil var det bare å prate i vei og forsyne seg fra kakefatene. Det beste av alt med møtene var at man stort sett også bare snakket om kaker. Om hvordan skaffe kaker til neste møte, om hvem som skulle ha kake, hvor mye kake, og noen snakket også bare bittelittegrann om hvem som kanskje ikke burde få snakke så mye, og da kanskje heller ikke få så mye kake.

Dess mer man snakket, dess flere møter kunne man snakke på. Dess bedre man ble på å si de rette tingene, dess større møter kunne man gå på. Dess større møter, dess flere kaker. En drøm for enhver kakeelsker – og kakeelskere som likte å prate – dem ble det mange av i kakelandet Lykkelille etterhvert.

Du kan nok også forestille deg hvor glade menneskene i landet var for å ha oppdaget det ingen andre land hadde sett. At man faktisk kunne leve av å bare prate og spise kaker. De gjorde likevel ingen hemmelighet ut av oppdagelsen sin. Alle visste den, for de delte den villig vekk med alle.
Selv om andre land etterhvert lurte på hvordan de fikk det til i Lykkelille, og hvordan det skulle gå med kakelandet til slutt, så brydde stort sett ikke folkene i Lykkelille seg om det. De holdt bare enda hardere fast på modellen sin, snakket bare enda mer og enda finere, og gaflet i seg enda flere kaker.

Forholdet mellom snakk, møter og kaker var jo soleklar. Det var en unik formel, ingen tvil om det. Den beste kakespiseren av alle, og en av de flittigste møtegjengerne, var jo tross alt blitt øverste sjef i landet. Hun var til og med kvinne. Aldri hadde hun gjort annet enn å snakke, gå på møter, og spise kaker heller. Jobben som Sjefskakespiser passet derfor som hånd i hanske til henne.

Det var blå kaker, som her, hvor noen gir illusjonen av å bygge et land. Foto: VG


Genialt var det. En fantastisk modell. Om bare alle forstod den, og støttet helhjertet opp om den, så var det nok ingen grenser for hvor langt dette kunne gå. Selv om ikke engang alle støttet fullt opp så var den likevel fantastisk og bærekraftig. Ganske robust hadde modellen vist seg å være. Det eneste som kanskje kunne true modellen var om noen skulle si noe feil – eller regelrett kritisere selve modellen. Noe som kunne skape uro i landet. Det var nemlig en slags stilltiende forståelse i Lykkelille om at det måtte være ro og gemyttlighet om modellen skulle virke. Derfor forstod såklart alle at kritikk kunne de ikke tolerere, og heller ikke utsagn som kunne lage uro.

For eksempel hvis noen sa noe feil i vanvare, så ble det fort og effektivt rettet av egne byråer som var opprettet for det formålet alene, å vennlig korrigere og filtrere informasjonen som fløt rundt i Lykkelille.
Om det som ble sagt ikke var feil, men likevel ikke ønskelig informasjon, så gikk byråene like raskt og effektivt rett i strupen på budbringeren. For på den måten å begrense eventuelle skader og rekkevidden av det som var kommet ut av motstridende eller uønsket informasjon.

I tillegg hadde de jo også lovverket da. Som også ble benyttet mer og mer.
Det var engang at det nesten ble litt uro i Lykkelille. Det var da det kom en kakeelsker helt fra Afrika til lille Lykkelille for å spise kaker. Alle kunne nemlig flytte til Lykkelille, det var nok av plass, og kaker hadde de mer enn nok av. Den nyankomne likte også godt å snakke, og mange av de andre kakespiserne mente visst hun sa de rette tingene. Hun var riktig så fritt-talende og tenkte nok da at alt var greit, og at også hun fortjente noe, både kaker og enda mer taletid.
Overraskelsen var derfor stor i landet da det etterhvert kom frem at ikke alle var enig i at det var slik kake-modellen var tenkt. Det var vel aldri meningen at hele verden skulle kunne komme der, snakke litt om en lovbok de hadde hjemme i Afrika som visstnok var så fin til problemløsning på alle nivåer, og så bare gafle i seg kake som om de aldri hadde sett kake før. Mange lurte litt på om det var slik det skulle være etter hvert.

“Fandens svarte avkom, kom deg tilbake til Afrika din korrupte kakespiser!” var det da plutselig noen som sa, så høyt at alle hørte det. Da kan du nok tenke deg at det ble en litt uggen stemning i kakelandet.

Det som reddet situasjonen var at den gamle damen som sa dette også var uforsiktig og påpekte hudfargen til den nye kakespiseren. Det å påpeke hudfargen til svarte var ikke greit i Lykkelille. Det var slemt og ble rammet av lovverkets paragrafer om hatprat. Lover som nylig var innført på et møte et eller annet sted i landet. Mange var glade for det da, at slike lover endelig var på plass, og at den gamle damen nesten måtte gå direkte i fengsel. I tillegg til at hun fikk inndratt alle kakepengene sine for flere måneder fremover. Da forstod alle i Lykkelille at nye kakespisere, som likte å snakke, måtte man ihvertfall ikke si imot, og freden senket seg igjen over Lykkelille.

En annen gang det ble litt urolig, men det gikk fint den gangen også stort sett, var da en person hadde fått masse kaker for å gå på møter, uten engang å ha vært på møtene og snakket.
Det hadde seg nemlig slik at det var en kar som var så glad i møter og kaker at han gikk på alle møtene som var der han bodde. Samtidig som han stadig håpet på å kunne gå på flere møter andre steder i landet. Møter med enda mer kaker.
Så mye kaker – så lite tid, tok han seg selv stadig vekk i å tenke.

Det var bøker og fine tegninger om kaker og kakesamlere. Faksimile: Haugen Bok.

Så, endelig, en dag ringte selveste Sjefskakespiseren i landet til han og spurte om han ville komme på et riktig stort møte. “Ja, så klart”, sa mannen, “men jeg har noen møter og kaker jeg må bli ferdig med her hvor jeg er nå.”

“Ja, det forstår jeg godt”, sa Sjefskakespiseren, “hvem kan vel gå fra kake?”

“Takk for forståelsen”, sa mannen, “hils Sindre.”
“Forresten”, sa mannen, han var veldig kvikk når det var utsikter til mere kaker, “jeg har ferie til gode der jeg er nå, så bare sett fram kaker til meg på det nye kontoret med det samme. Jeg fikser dette. Blir litt reising frem og tilbake, men det går fint.”

“Ja, dette fikser du nok”, sa Sjefskakespiseren, “Velkommen til bords, god appetitt, og ha det bra.”

Hm. Nå har jeg kake både her og der tenkte mannen da han la på røret og lurte på hvordan han skulle klare å få til å spise flere kaker på flere steder samtidig.

Kvikk som han som sagt var tok det ikke lang tid før mannen hadde en plan.
Til det lokale møtet sendte han e-post om ferie og etterlønn. Han mente han hadde rett på det, han var jo tross alt ikke tenkt å gå på møter på det nye stedet med det første, selv om kakene der allerede var satt av til han. Full lønn er jo heller ikke nødvendigvis det samme som full jobb tenkte han i sitt stille sinn. Det store møtet var jo også klar over at han fortsatt måtte avslutte de lokale møtene. Så de kom jo heller ikke til å savne han der.
Dette blir jo perfekt tenkte mannen dess mer han tenkte på det. Ingen møter han absolutt måtte gå på noen steder, og litt småprat på telefon bare, men dobbelt opp med kaker, minst.

Dengang ei. Ikke før hadde han tenkt tanken ferdig så var det noen som begynte å stille ubehagelige spørsmål om kaker. Man kan trygt si mannen ble tatt med hånden i kakefatet. Nå var ikke det noe nytt i seg selv, i kakelandet, men det var bare dét, at noen begynte å snakke om det og heller ikke ville gi seg på det.
Det kunne bli uro omkring kake-modellen av slikt. For det var mange som ikke hadde så mye kaker lenger, selv i kakelandet Lykkelille, og mye av det de måtte ha liggende av småkaker og annet måtte de stadig gi fra seg, slik at det alltid var kaker nok på møterommene rundtomkring. Da var det kanskje ikke så rart at kaketyver ikke ble sett på med så veldig blide øyne av de fleste i Lykkelille.

Illustrasjonsfoto: Det var kommunesammenslåings møter i Lykkelille også, som her – og kaker såklart.



Jeg får ringe Sjefkakespiseren tenkte mannen. Hun vet nok råd.

“Du får bare legge tilbake det ene stykket du tok for mye da”, sa Sjefskakespiseren.

“Ja, jeg må vel det da”, sa mannen, “men det er bare det at jeg har krem og marsipan helt opp til skuldra nå, alle vil se at jeg var grådig og at jeg bare er nok en korrupt kakespiser”.

“Neida, det går fint det”, sa Sjefskakespiseren. ” Jeg vil si at jeg har full tillit til deg fortsatt, og at det tross alt var flere kakefat å ta av, husk på det. Folk vil forstå.
Forresten, når vi nå snakker om flere kakefat. Du har jo flere hender også…
Har du ikke en slik frimurer-ring på den andre hånda?
Du kunne jo viftet vilt med den hånda og ringen en stund, så blir ikke kremen på den andre armen din fullt så mye lagt merke til lenger.”

“Ja, frimurer-ringen ja. Det var en god ide. Den er jo ikke et reelt problem, men den vil jo ta fokus fra det andre” sa mannen. “Jeg ringer en kamerat her i lokalavisa med en gang og tipser han om ringen”.

“Ja, gjør det” sa Sjefskakespiseren. “Det er nok klokt. Så skal jeg, straks han problematiserer ringen og medlemskapet ditt, kreve at du værsågod får ta av ringen før du forsyner deg videre med kake fra meg. På den måten får jeg vist handlekraft og styrke, du får vist ydmykhet og godvilje, óg sammen kan si at vi nå har ryddet opp skikkelig.”

“Ja, det kan gå det, og så sier jeg at jeg hele tiden har vært passiv medlem, selv om jeg har nest høyeste grad “, sa mannen, det var håp i stemmen hans nå.

“Ja, da får de noe å gruble på der istedet, disse kverulantene og sladrehankene, hvordan du klarte det. De som ikke engang kunne unne deg et kakestykke – eller tre. Kremen på ermet ditt vil nok fort være glemt om vi gjør det slik.”

“Takk! takk! Vi står han nok av no. Det ser jeg. Og takk og takk igjen..” Det var nesten en Hamsunsk ydmykhet i stemmen hans nå, “..for at du no ville redde meg, og for at du fortsatt ser nytte i en ussel korrupt kaketjuv som meg. Takk, takk, takk.”

“Såda. Vær nå ikke for streng med deg selv. Vi er alle i samme båt vet du. Nå må vi bare gi folk litt tid til å legge dette bak seg, mens vi to må se fremover. EU har fortsatt ikke full kontroll på alle fiskeressursene til Lykkelille vet du. Det er nettopp personer av din støpning vi trenger for å forvalte den ressursen på en bærekraftig og god måte videre for folket.
Du er viktig for meg. Du vet jo også hvor opptatt jeg er av havet og livet der, for FN.
Ha det bra.”

“Ja, fra folket ja. Akkurat. Ha det bra no.”, sa mannen og la på røret.

Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.
Oppdatert: Fredag 28.02.20 1930
Snipp, snapp, snute, så var både eventyret og mannen ute.
Selv om Sjefskakespiseren fullstendig manglet dømmekraft selv, så var det visst andre på Stortinget som fortsatt hadde litt moral og dømmekraft igjen og fikk satt en stopper for kjeltringstrekene. Ihvertfall mannen sine.

Noe av inspirasjon til dette eventyret er hentet fra mediaoppslag rundtomkring. Som her:

https://www.dagbladet.no/nyheter/fiskeriministeren-fikk-ordforer-etterlonn-mens-han-var-statssekretaer/72137178
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fiskeriminister-geir-inge-sivertsen-h-har-meldt-seg-ut-av-frimurerlosjen-1.14919435
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fiskeriminister-geir-inge-sivertsen-har-vaert-pa-senja-for-a-rydde-opp-i-etterlonn-1.14916991
https://www.nrk.no/norge/moxnes_-_-fiskeriministeren-ma-ga-1.14916175

Share via
Copy link
Powered by Social Snap