Rolness: – Noen muslimer vil at det norske samfunnet skal tilpasse seg dem, og ikke omvendt

Kjetil Rolness har skrevet et kommentar innlegg i avisen M24.

Innlegget handler om Zeliha Kazmouz-Acar (29) som er styremedlem i Islamsk Råd Norge. Hun ble landskjent i 2019, da hun valgte å ikke håndhilse på Kronprinsen under hans besøk i den terrorrammede moskeen i Bærum.

Politisk Ukorrekt deler et utdrag fra kommentar innlegget

Lørdag var hun hovedoppslag på forsiden av Aftenpostens lørdagsbilag, og ble portrettintervjuet over fire sider. Her sa hun litt av hvert, helt uimotsagt, skriver Rolness.

Noen høydepunkter:

Håndhilsing har aldri vært en norsk norm.

Metoo-kampanjen gjelder også henne. Hånden er en del av henne, og den skal ikke bli rørt av det motsatte kjønn. Heller ikke av transpersoner(!).

Når en gjeng med minoritetsbarn står og snakker, kan politiet komme med tre–fire biler og lure på hva de gjør og hvor de skal. Det er «ren fasit» at politiet ser på disse ungdommene som kriminelle.

Folk tror hun har granat i sekken, bare fordi hun kaller seg konservativ muslim. Mannlig barnløshet er trendy frihet, ifølge VG

Radikalisering har ikke noen rot i islam. Det lærer ungdom i 60 moskeer av ungdomslederne i Islamsk Råd, et arbeid hun selv er med på å koordinere.

Hun er likevel livredd for at en muslim kan komme til å utføre terror i Norge. For «da er vi ferdige». Her sikter hun ikke til de mulige ofrene, men hennes egen gruppe. For da vil avisene skrive at terroristen dreper i guds navn, muslimene vil miste empati i befolkningen og innvandringskritikerne vil hevde at de fikk rett.

«I hennes filosofi er en konservativ muslim en som følger hva Allah har befalt og Muhammed sagt og gjort. Så lenge hun ikke skader noen, skjønner hun ikke hvorfor folk skal ha sterke meninger om hvordan hun lever.»

Hun ble skilt som 22 åring, etter et kortvarig ekteskap. Noe som var tabubelagt i hennes tyrkiske, religiøse miljø. Hun ble utsatt for et press hun nesten ikke greide bære, men ville ikke gå til psykolog, fordi:

«En psykolog har ikke kompetanse på min tro. I stedet for å hjelpe meg, ville psykologen brukt tiden til å forstå meg. Den beste måten å veilede en troende person som føler seg stuck, er å gi vedkommende noen bønner å resitere. Psykologer kan ikke gjøre det.»

Hennes nye kampsak er muslimske barnevernsbarn:

«Et muslimsk barn tas ut av et voldelig hjem og sendes til et trygt fosterhjem. Hvis denne familien ikke har de samme verdiene som den biologiske familien, ender barnet opp i en identitetskrise. Det gir konsekvenser senere, sier hun. De kan bli voldelige, utvikle rusavhengighet, psykiske problemer eller havne i andre feilspor. Derfor bør muslimske barn sendes til trygge, muslimske fosterhjem.»

Oppsummert: Den muslimske identiteten trumfer alt annet. Troen er målet og midlet, i alle sammenhenger. Når en person bli utsatt for negativ sosial kontroll knyttet til en konservativ religion, er løsningen mer konservativ religion. Ikke at en psykolog hjelper en til å betrakte æreskulturen utenfra, eller komme ut av miljøet. For den konservative muslimen vil ikke bli sekularisert. Hun vil bli hjulpet av koranvers, skriver Rolness.

Denne løsningen er kanskje ikke å anbefale for alle muslimer. Og som hjelp for sårbare barn, kan den være direkte skadelig.

Zeliha Kazmouz-Acar omtaler ikke dem hun bekymrer seg for, som barn av muslimske foreldre, men som muslimske barn. Som om det var en medfødt egenskap, og barnas viktigste egenskap. Noe som må beholdes, for enhver pris. Men det hun sier om barnevern og plassering i fosterhjem, er enten faktisk feil eller uvanlig dårlig som forslag.

Nesten alle barn får en identitetskrise av å skifte familie. Det er naturlig. Men det er absurd – og smått groteskt – å hevde at et barn som blir tatt fra voldelige, muslimske foreldre kan utvikle tendenser til vold, rus, osv., fordi det havner i et nytt trygt hjem med andre verdier. Barn blir voldelige av å vokse opp med vold eller annen omsorgsvikt. Det handler ikke om religion. Eller vent nå litt.

Mange undersøkelser viser at barn av innvandrerforeldre er mer utsatt for vold, og særlig grov vold, enn andre. I 2016 gjennomgikk Aftenposten familievoldsdommer fra Oslo tingrett. Blant 89 dømte for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika. Aftenposten intervjuet både ofre og eksperter som trakk fram den kulturelle og religiøse dimensjonen. Abid Raja la ingen ting imellom:

«De fleste landene i oversikten er muslimske. Også i Norge aksepterer de mest konservative muslimske miljøene en viss grad av vold utøvd av mannen i familien overfor kvinner og barn, brukt for å disiplinere dem. Det er en utfordring at mine norske kolleger på Stortinget heller ikke forstår, at mange innvandrere slår barn.»

Hvis dette stemmer, ville det, rent statistisk sett, medføre større risiko å overlate et barnevernsbarn til en muslimsk familie. Selvsagt finnes det gode og omsorgsfulle familier også i denne gruppen. Men barnevernet har allerede problemer nok med å finne passende, trygge fosterfamilier, om de ikke i tillegg skulle sile dem etter religiøse kriterier. Og skulle andre trossamfunn – som sikher eller Jehovas vitner – kreve det samme?

Vil du lese hele hans innlegg. Så finner du det i linken under.

Islamisering som hyggelig helgelesning M24