7. juni er en glemt dag for det norske folk – Etter 118 år trenger Norge en ny unionsoppløsning!

Norske myndigheter har to ganger trosset folkets stemme og deretter snikinnført Norge inn en ny union, og det med husmannsbetingelser (“EØS”).

Siden 1905 har både kongehus og regjering sveket det norske folk ved flere anledninger. Ved andre verdenskrigs utbrudd flyktet begge instansene landet for å “redde gullet” og sine egne feige skinn, mens folket fikk ta støyten.

To unioner hemmet Norges utvikling, mente norske nasjonalister på slutten av 1800-tallet: den kulturelle unionen med Danmark og den politiske unionen med Sverige.

Den norske nasjonalistiske bevegelsen på 1800-tallet kan på mange måter deles i to, selv om de frem mot 1905 overlappet hverandre på enkelte områder: Én gruppe var opptatt av Norges politiske rettigheter i unionen med Sverige. Den andre var først og fremst interessert i å gjenskape, eller avdekke, hva som var den egentlige og opprinnelige norske kulturen – det som gjorde Norge til en fullverdig nasjon.

Den svensk-norske unionen

Norge ble sommeren og høsten 1814 tvunget inn i en union med Sverige, bare måneder etter unionsbruddet med Danmark.

Selv om unionen ble opprettet med tvang, var det en svært løs union der Norge hadde fullt indre selvstyre. Det eneste som bandt Norge og Sverige sammen, var den felles kongen og utenrikspolitikken.

Fra svensk side ble det aldri gjort noe forsøk på å forsvenske Norge – for eksempel ved å innføre svensk som skriftspråk. Derfor ble heller ikke den svensk-norske unionen oppfattet som noen trussel blant dem som var opptatt av å løfte og rense den norske nasjonale kulturarven.

Og på grunn av folkets krigstretthet og ønske om å vende tilbake til “den nye normalen”. Vi ser selvfølgelig her parallellene til dagens ‘plandemi’.

I dag sitter vi med et degenerert kongehus – med et kronprinspar som har dype forbindelser til pedo-sirkuset Epstein og globalist-sirkuset World Economic Forum. Og på toppen en konge som “selv var en innvandrer”, og som gjerne oppsøker synagoger og moskéer oppført på norsk grunn.

Løvebakken er et politisk regnbueteater av latterlig og uverdig karakter, der de fleste aktører er EU-tilhengere og Israel- eller PLO-venner.

Det manglende oppgjøret med elitens feighet og falskspill har ført folket lenger og lenger ut i avmaktens ørken.

1945 var ikke starten på freden, men starten på dekonstruksjonen av nasjonalstaten Norge – en skjebne vi i dag deler med de fleste andre europeiske nasjoner.

Det er eliten mot folket. Eliten med sitt monopoliserte og subsidierte media og kulturmarxistiske fordummende utdannelsessystem har tydelig hatt som langsiktig mål å ødelegge landet og forære det i fanget til det multinasjonale bankvesenet med alle sine forgreninger.

Om 1945 var slutten på den fysiske krigen, var det også starten på en psykologisk krig som har vart fram til i dag, og som tydeligvis er ment å fortsette helt til nasjonalstatenes totale oppløsning.

7. juni 1905 er en symboltung dag for det norske folk. Dette var trinn to på veien til nasjonal selvstendighet gjennom løsrivelsen fra Sverige, nesten hundre år etter trinn en som var løsrivelsen fra Danmark 17. mai 1814.

Etter nye hundre år trenger vi sårt en ny unionsoppløsning, nemlig fra den europeiske unionen EU som vi er blitt ført inn i via svik, bortforklaringer og bakveier.

Nye Norge

Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på unionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2 frasa seg den norske kronen.

Den svensk-norske union fra 1814 hadde vært lite mer enn en personalunion med felles konge. Det vil si at Norge hadde en høy grad av indre selvstyre, men det var Sverige som sto for utenrikspolitikken til begge landene.

Karl Johan, den svenske kronprinsen som førte den svenske politikken i 1814, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to rikene. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844 ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».

I 1860-årene ble imidlertid harmonien brutt. I Norge fikk den unionsskeptiske venstrebevegelsen vind i seilene, og i 1884 kom partiet Venstre til regjeringsmakten og innledet etter hvert en «knyttenevepolitikk» i unionssaken. Norges mulighet for å føre en egen utenrikspolitikk hadde lenge vært et stridstema. Nå krevde Venstre at Norge burde få et eget nasjonalt konsulatvesen.

I 1895 ble det krise og Sverige raslet med sablene. Venstre la seg på en mykere linje og krisen ble overvunnet. Den blusset imidlertid opp igjen, spesielt ved de såkalte «lydrikepunkter», et lovforslag om at et norsk konsulatvesen skulle være underlagt det svenske utenriksstyre (se konsulatsaken). Forslaget ble fremmet av den svenske statsminister Erik Boström i 1904. Det var nå klart for de fleste på begge sider at det gikk mot en unionsoppløsning. Spørsmålet var bare hvordan.

7. juni er nordmenns Independence Day. Gratulerer med dagen, kjære landsmann! Måtte vi ta landet vårt tilbake igjen snart.

Les også Mor eller Moder Norge