7. juni – og Norges 115 år lange ferd bort fra nabo-union og nå mot verdens-union

Unionsoppløsningen i 1905 markerte slutten på unionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905.

Vi spør hvordan det har gått slik til at nesten samtlige stortingspolitikere i dag styrer mot avvikling av den norske nasjonalstaten? Kanskje kan parti-historien til Venstre si oss noe om det.

Venstre ledet an i unionsoppløsningen

Slik så “sildesalaten” ut under unionstiden med Sverige

Det var partiet Venstre som dengang i 1905 representerte nasjonalismen, og som fikk det meste av den politiske æren for løsrivingen fra Sverige. Den gang var det å være liberal synonymt med folkelighet, nasjonal stolthet og demokratisk vilje.

Høyre derimot støttet i prinsippet “status quo” og høyere klassers nedarvede monopol på makten i landet. Det betydde at Høyre-folk i 1905 stort sett ønsket en fortsatt union med Sverige. Storkapitalen den gang som nå så nasjonale grenser mest som hinder for privat-økonomisk vekst.

Venstre støttet boerne

Under Boerkrigen i Sør-Afrika i 1900 var det derfor naturlig for Høyre-folk i Norge å støtte britenes imperialistiske Rothschild-armé, mens det for Venstre-folk den gang var like naturlig å støtte boerne i deres grasrotkamp mot de internasjonale kapitalkreftene.

Mye har tydeligvis endret seg hva gjelder innholdet politiske betegnelser i Norge siden starten på 1900-tallet.

Venstre fikk æren av å ha innført parlamentarismen

Det fullstendige skifte av styreform kom som en følge av unionskonflikten. Etter kongeskiftet høsten 1905 fikk regjeringen overdratt all utøvende myndighet fra Kongen. Et par år seinere hadde alle parter akseptert at et mistillitsvotum måtte medføre regjeringens avgang.

Den negative parlamentarismen kan føres tilbake til regjeringsskiftet i 1908. Da satt det tre partier på Stortinget, og ingen hadde flertall alene. Da skar statsminister Gunnar Knudsen (V) gjennom: «Det er en selvfølge, forekommer det mig, at naar man har en saadan situation, saa maa man i al rimeligheds navn underkaste de hidtilværende parlamentariske læresætninger en revision.» Han ville bli sittende til regjeringen ble felt eller Venstre tapte i valg. Ingen sa ham imot, og slik er ordningen blitt i ettertid.

Fra Høyres “kongestyre” til Venstres politikerstyre.

Parlamentarismen er i dag hva det norske folk forbinder med demokrati. Folket gir gjennom såkalte frie valg sin fireårige tillit til at politikerne handler i deres beste interesse. Noe politikerne i beviselig liten grad gjør.

Ja, hvordan kan det ha seg at Norge i praksis er innmeldt i EU – gjennom jukseavtalen EØS – til tross for at det norske folket 2 ganger ved direkte avstemning har sagt Nei til medlemskap.

Hvordan forklarer man det store misforholdet mellom EU-vennlige stortingspolitikere og den labre EU-stemningen i det norske folk?

Jo, dette er et godt eksempel på at parlamentarismen er et politikerstyre, og ikke et folkestyre, like lite som “kongestyret” var det, før parlamentarismen ble innført. Vi er blitt lurt i generasjoner. Overgangen til parlamentarisme var bare et hamskifte for den pengestinne internasjonale makten som alltid vil insistere på å styre folket uansett.

Pengemakten styrer opinionen gjennom illusjonen av frie valg, og maktens viktigste redskap i dette spillet er media. Den statssubsidierte systempressen samarbeider med de korrupte politikerne som på sin side fungerer som skuespillere og klovner i et anonymt regissert teaterstykke.

Den norske latterlige regjering hip-hop’er den 17. mai 2020

Men borgerjournalistikk og såkalte sosiale media truer nå denne makt-idyllen. Som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland så treffende uttrykte det i et frustrert og ubevoktet øyeblikk:

“Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt”.

Venstre anno 2020

Med “klimakrise”og innvandring som hovedsaker er Venstre i dag knapt å gjenkjenne sammenlignet med Venstre for 115 år siden. Så har da også oppslutningen om partiet sunket radikalt i løpet av denne perioden.

Sakset fra Venstres partiprogram:

Vår tids største utfordringer er knyttet til klima, migrasjon og fattigdom. Disse utfordringene må løses i samarbeid med andre land. Bare gjennom internasjonalt samarbeid kan vi forebygge krig og konflikt og skape fred.

Omsorg og fokus er altså flyttet fra eget folk og land og over på “alt og alle andre”. Venstre har således gått fra å være et nasjonalistisk parti til å bli et globalist-parti som i dag – illustrerende nok – sitter i regjering sammen med sin historiske motpart Høyre.

Kilder

Share via
Copy link
Powered by Social Snap